Where the old chairs go

Da vi flyttet inn i Albyveien 27 kvittet vi oss med en del etterlatte stoler som hverken sliping, ny maling eller trekk kunne redde. Og hvis vi klarer å kaste en stol, så kan du være sikker på det. 

For det er et eller annet med oss og gamle ting som er brukt til å sitte på.  Jo eldre og mer slitte de er, jo moere i knærne blir vi. Vi må ta på dem, titte under, kanskje skrape litt for å se hva malingen skjuler. Hvordan er de laget, lurer vi? Hvem har sittet på dem og hvor har de vært? Det er vanskelig å si eksakt hva som gjør at vi faller for dem. Det kan være noe så feil som at de er skjeve, eller assymetriske. Noen ganger får de oss til å le, fordi de er litt tykke og minner oss om Totoro. Andre ganger er ryggen knekt så man ikke kan lene seg bakover uten at genseren rakner eller håret blir sittende fast. Men vi liker dem likevel. 

De er som gamle mennesker, som har uendelig mye å fortelle og dele, men som ikke orker å belastes så altfor mye. Derfor passer det godt å starte et pleiehjem for dem på Villa Veierland. Tenk, vi kommer (forhåpentligvis) til å ha mest pågang i sesongen, og på denne måten får de være en del av samfunnet og føle seg nyttige samtidig som de kan hvile store deler av vinteren. Perfekt! 

Hvis du har en gammel stol du ikke har tid til, kan vi vurdere om det er plass til den her, men vi stiller krav til alder og tilstand, selvfølgelig!

Her er noen av våre andre klienter:

Takk Tove for de nye bidragene!

Denne burde vi vel egentlig kvitte oss med, men n o e n har lagt sin elsk på den/ lagt den for hat. Den får ihvertfall gjennomgå. Ellers, om dere lurer på hvordan det går med oppussingen, så er det trygt å si at vi grunnet ekstreme vekstvilkår hvert øyeblikk har grodd inne og for det meste får tiden til å gå ved å leke stol leken!

"Kjøkkenet"

 Vårt nye kjøkken kommer på fredag!

Fryd!

Kanskje kommer det til å bli seendes slik ut når vi er ferdige?

Plantegningene ser ihvertfall slik ut ovenifra:

Men akkurat nå ser det slik ut på kjøkkenet:

Lag dine egne såpotter! Idag!

Om du ikke har forsøkt å lage dine egne såpotter, så er det noe du burde. Super enkelt, økonomisk og øko-vennlig! Noen bruker hermetikkbokser eller glassflasker for å rulle avispapiret, men papirpottemakeren sparer deg for mye tid. Det er også vanlig å bruke toalettpapir ruller, men de vil bruke lengre tid på å gå i oppløsning etter at du har satt spirene i jorden.

Slik bruker du pottemakeren:

 

 

 

Sandy fikk sin papirpottemaker i gave (tusen takk!). Du kan kjøpe din egen her. Lykke til!

Gull i grønne skoger

Idag har vi gått tur i skogen.

 Et fint sted å være sammen, selv om en kjeder seg litt når den andre havner i fotoflyt

 Da kan hun vandre og lure på hva han ser

 Kanskje dette?

 

I mai

er treet en sang 

vinden synger *

*Jan Erik Vold

Arr

Etter to måneder med arbeid, er det fremdeles vanskelig for oss å forstå at vi har gjort noe som helst. Dagene har gått med til å samle søppel i en haug, sortere haugen, dele den inn i nye hauger, for så å flytte de igjen. En viktig oppgave har vært å rive løs all råtten ved, ofte grave det ut og brenne det i evighetsilden vi har hatt gående midt i vår bakhage. Du vil ikke tro hvor mange råtne paller noen kan ha liggende. 

En kontinuerlig revurdering av en ens eget forhold til natur, mor gaia og estetikk er ikke til å unngå. Det er vanskelig å nyte synet av vakre rådyr på jordet bak huset når forstyrrende elementer ligger strødd utover. Så vi har halt og dratt, bitt tennene sammen og jobbet. Vi har plukket plast, isopor og hestemøkk som om det var de søteste bær! For det er jo dette vi ønsket oss? Vi ville det jo selv? Så da må vi nyte hvert sekund av det og virkelig kose oss med alt arbeidet, for det blir jo så bra til slutt! Eller....? Øyboere har noen ganger foreslått at vi skal sette bort mye av arbeidet, få en gravemaskin til å knuse alt og kjøre det bort. Men det er noe i oss som stritter imot å distansere oss fra arbeidet. Det er vanskelig å forklare helt hva dette er. Vi tviler ikke på at våre kropper ville hatt godt av å overlate mye til en knuse-gravemaskin. Hendene våre er fulle av træler, kutt og sår. Det brenner i ledd og muskler og det verker i ryggene våre. Samtidig så kjenner vi en enorm takknemlighet og glede når vi tar en kaffepause sammen, en overveldende tilfredshet når vi sitter og spiser middag etter en jobbedag og vi ser også at våre fysiske sår blir til arr. 

Kanskje vil vi ha disse arrene som minner fra en fysisk utfordrende tid, en tid da vi lærte å kjenne hverandres styrker og svakheter og som en påminnelse om at sår leges.

dugnad ('dʉːgnɑːd)

"Dugnad (norr dugnaðr 'hjelp', beslektet med duge) sammenkomst med felles gratis innsats for å gjøre et arbeid.              Eks.: holde, gjøre dugnad / villaveierland ble reist på dugnad / rive en stall på dugnad."

Tusen takk!

Mitt Våpen Inventar

En liten digresjon midt oppi all idyllen, oppussingen og lykkerusen;

Forleden dag fant jeg ganske mange av våpnene jeg brukte da jeg spilte Silent Hill Downpour, liggende rundt omkring i og utenfor huset: 

Spillet ble kanskje ikke kjempegodt mottatt, anmeldelsene har vært middelmådige, men nesten samtlige har nevnt den uendelige mengden med våpen som er å finne gjennom Silent Hill. Du kan lese noen av anmeldesene her, her og her. Det er generelt mer fokus på bekjempelse av fæle vesener enn i tidligere utgivelser, våpnene går fort i stykker og må erstattes kontinuerlig. 

Her er mine våpen: 

1. øks 2. brannøks 3. skrutrekker 4. brekkjern 5. jernstang 6. Pinne med spiker i 7. Slakter kniv 8. øl flaske.

I tillegg kan man bruke: stein, murstein, stekepanne, stol, kjøttøks, skiftenøkkel, spade, jernrake, høygaffel og gruve-hakke. Det finnes fire-fem skytevåpen også, men uansett hvor du sikter så treffer du fienden din i kneet. I ekte Silent Hill ånd. Jeg ble egentlig veldig glad i de samme våpnene i spillet som de jeg fant her. Med unntak av ølflasken da, det var bare tull. Murphy Pendelton skadet seg selv mer enn noe annet da han veivet rundt med den. 

Favoritt våpenet mitt var og er brannøks. 

Vi har et postkontor!

Ja, vi har et postkontor! Det ligger bare et steinkast unna Villa Veierland (vi er et slags naturlig sentrum). Alle fastboende har nøkkel inn til postkassene og kan hente sine brev når det passer dem. Skulle du motta en henteseddel for en pakke derimot, må du ta med deg denne til Britt, postdamen, som betjener postkontorets indre rom mellom klokken 10 og 11 på hverdager.

Adressen vår er: Albyveien 27, 3144 Veierland. Men vi er ganske sikre på at brevet ditt til oss ville ha kommet fram selv om du bare hadde skrevet navnet vårt og Veierland som mottaker. Britt har nemlig god oversikt over øyas beboere og deres whereabouts. Hun påstår også å være det eneste postkontoret i Norge som lar deg krite. Det kan bli nødvendig iblant da hun ikke tar bankkort. Vi skylder henne allerede 20 kroner.

"Øyene"

Here's my number, so call me, maybe?

Under dagens rydderunde oppdaget vi plutselig denne lille røde telefonkiosken på tomten. Den er tegnet av Fasting og ble første gang tatt i bruk i 1933.

Idag er "Riksen", som den heter verneverdig.

 Etter oppdagelsen gikk vi tilbake til oppryddingsarbeidet, før vi plutselig ble avbrutt av en ringelyd. Til vår store fryd (mest Sandy), ringte telefonen i "Riksen"! Sandy løftet røret spent og svarte: "hallo?" På den andre siden var det en herremann som lurte på om han hadde kommet til byggmakker. Dette måtte Sandy svare nei på. Han var kommet til en telefonkiosk på Veierland. Da sa mannen Å ja og Javel, har jeg det? Hvordan er været på Veierland idag da? Joda, sa Sandy, her er det kjempefint idag. Jeg kan tenke meg det, ja, sa mannen. Også sa både han og jeg farvel og la på.

  Telefonnummeret til kiosken er 333 88100.

Kanskje du vil ringe oss for en prat eller en væroppdatering?

Første møte

På MF Jutøya, fergen fra Tenvik til Veierland.

Det tar ti minutter å gå til huset, og litt mer hvis du vil nyte turen og ta bilder.

Her er "Praten"/"Butikken", og fra idag av "Villa Veierland".

Isen slipper ikke taket ennå

 men når den gjør det, skal vi ta fatt på opprydningen i bakhagen.

I mellomtiden er det tre store trær som legger grenene sine beskyttende over hus og hage.

Det handler ikke om oss - men så se på oss da!

Det er ganske forunderlig og egentlig grenseløst, hvilke forutsetninger vi kan skape for oss selv når vi skal ta våre beslutninger, hvorvidt det dreier seg om små bagateller eller de mer omveltende hendelsene. Som å flytte til en øy.

Sistnevnte kunne ha blitt født ut av et ønske om å sette poteavtrykket vårt i evigheten, eller det motsatte; ut av en erkjennelse av at ingenting er evig. Men det er ingen av delene alene.

Vi finner en enorm glede i å dele det vi gjør med andre, samtidig som vi stadig sier til hverandre at man må gjøre ting for seg selv, for ingen bryr seg egentlig. Så beslutningen om å flytte til en øy, til et blankt ark er Sandy og Andreas som sier at vi er skikkelig dårlige til å gjøre ting bare for vår egen del. Vi drives av en skapertrang og et ønske om å føle oss fri. Det gjør vi for oss selv. Det vi vil dele med dere er et sted som idag egentlig bare er et skall og en ide. Til gjengjeld kan dere være med på å utvikle og følge ideene. Det finnes heldigvis flere slike plasser i vakre norge, drevet på forskjellige vis. Men det de har felles er at de alle bidrar til å gjøre livet til de som besøker disse stedene litt bedre, det være seg på grunn av maten, sjarmen, bygningene, beliggenheten eller de fantastiske eierne! 

Om Villa Veierland skal bli et vertshus, en dagligvarehandel, en café, et ølbryggeri eller alt på en gang, vet ingen enda.
Men det vi vet er at vi trenger dere.