Etter to måneder med arbeid, er det fremdeles vanskelig for oss å forstå at vi har gjort noe som helst. Dagene har gått med til å samle søppel i en haug, sortere haugen, dele den inn i nye hauger, for så å flytte de igjen. En viktig oppgave har vært å rive løs all råtten ved, ofte grave det ut og brenne det i evighetsilden vi har hatt gående midt i vår bakhage. Du vil ikke tro hvor mange råtne paller noen kan ha liggende.
En kontinuerlig revurdering av en ens eget forhold til natur, mor gaia og estetikk er ikke til å unngå. Det er vanskelig å nyte synet av vakre rådyr på jordet bak huset når forstyrrende elementer ligger strødd utover. Så vi har halt og dratt, bitt tennene sammen og jobbet. Vi har plukket plast, isopor og hestemøkk som om det var de søteste bær! For det er jo dette vi ønsket oss? Vi ville det jo selv? Så da må vi nyte hvert sekund av det og virkelig kose oss med alt arbeidet, for det blir jo så bra til slutt! Eller....? Øyboere har noen ganger foreslått at vi skal sette bort mye av arbeidet, få en gravemaskin til å knuse alt og kjøre det bort. Men det er noe i oss som stritter imot å distansere oss fra arbeidet. Det er vanskelig å forklare helt hva dette er. Vi tviler ikke på at våre kropper ville hatt godt av å overlate mye til en knuse-gravemaskin. Hendene våre er fulle av træler, kutt og sår. Det brenner i ledd og muskler og det verker i ryggene våre. Samtidig så kjenner vi en enorm takknemlighet og glede når vi tar en kaffepause sammen, en overveldende tilfredshet når vi sitter og spiser middag etter en jobbedag og vi ser også at våre fysiske sår blir til arr.
Kanskje vil vi ha disse arrene som minner fra en fysisk utfordrende tid, en tid da vi lærte å kjenne hverandres styrker og svakheter og som en påminnelse om at sår leges.
.jpg)